Ny greie!

Har fått en ny greie på høyresida av bloggen min! Stilig hva?? ;)
Som kanskje noen har plukka opp allerede, så er det noe som lever inni meg.
Det noe skal en dag bli en liten gutt eller jente... Eller... Vet du hva? Det er allerede en gutt eller jente, men bare det selv vet hvilken av delene. Er ikke det merkelig?

Har et blogginnlegg på barnimagen.no som jeg vil dele med dere om mine tanker.

"Da var jeg i uke 10 da! Snart 11! For bare noen uker siden visste jeg ikke hva som levde inni meg, å nå er snart 1/3 av svangerskapet unnagjort! Sykt! Er det ikke? For meg er det uvirkelig, og på mitt siste legebesøk måtte legen faktisk overtale meg til å tro at det var et lite barn inne i meg. Jeg prøvde meg på "Kan ikke mensen blitt borte av andre grunner?" og "Er du heeelt sikker på at de to testene jeg har tatt (som påstår de er over 99% sikker) ikke kan ta feil??". Vel... Han bare lo, og timen ble avsluttet med "Er du lykkelig?"... Et lite, usikkert ja kom ut av meg. Hadde han spurt i dag ville jeg sagt "JA!".

Jeg har klart disse første måndene uten kvalme og slikt tull, men har vært svimmel ut av en annen verden. Det begynner å gi seg litt nå, men er blitt fryktelig plaget av hjertebank. Jeg har lest litt rundt omkring at dette er normalt, og at hjertet ditt slår for 2 nå! Jeg vil påstå at det slår for tre... Meg, lille barnet og babyens far. Jeg er så heldig at jeg har fått være med kjæresten min i 2 år nå, og ingenting tilsier at det skal ende nå. Tvert imot! Jeg hadde aldri i verden funnet et annet menneske som kunne tatt vare på meg på måten han gjør. Han hjelper meg med hesten mens formen er dårlig. Det står det respekt av. Han trøster meg også med at vi skal klare dette uten at hesten må gå. Mirizakk skal få være hos matmor uansett hva! Han skal hjelpe meg! Så hvorfor mitt hjerte slår for 2 og ikke 3, det skjønner ikke jeg...

Jeg har mange tanker og planer angående svangerskapet og fremtiden, men jeg synes det er fryktelig tungt å skrive det ned på "papiret". Jeg har også frykt. Frykt for at barnet ikke skal klare seg. Frykt for at jeg skal klappe sammen. Frykt for at jeg ikke skal klare med dyrene mine, som har være der for meg i tykt og tynt. Frykt for at jeg ikke vet hva jeg skal si til dette mennesket som skal komme ut av meg! Etter planen skal "det" komme ut 10.Juli, så jeg har god tid til å tenke meg om, men hva om det ikke kommer noe? Hva om det er helt blankt?? Er det bare jeg som har slike tenker, eller er de fleste skremt?".